Ungdomstiden er en tid da du forandrer deg. Du føler deg kanskje alene, men mange forandrer seg samtidig. Det som egentlig forandres, er tiden vi lever i. Det som skapes, er fremtiden. Den formes nå — akkurat nå, hele tiden, ofte uten at vi merker det.
«Fra ungdommen» er nåtid for ettertidens skyld; En dokumentar om dem som arver landet. Hvem er de egentlig?
Denne nettsiden består av små utdrag av fem av totalt 35 historier.
— DE TOK EN KOMPIS her om dagen. Vi må være forsiktige nå.
De mørkebrune lokkene flagrer der han suser forbi fareskiltet. 15 prosents helling. Brettet ruller fra side til side på asfalten. Bilisten bak ser bare baksiden av en baggy hettegenser. Veiarbeidssperringen kommer til syne i bunnen av bakken. Skateboarderen bremser ikke.
Da elevene i 9. klasse skulle skrive om støy, fortalte Hans Edvard Nistad at det verste han visste, var lyden av ødelagte kulelager. Den eneste bekymringen nå, er at guttestrekene har dukket opp på politiets radar.
Fuck it.
I åsen over Odda er lysegrønne kart blitt til fyldige epler. Sommeren gikk for fort – i år også. Hans Edvard har tilbrakt ferien i garasjen. Hondaen han arvet av stebroren, har fått nytt liv, men kveles igjen og igjen.
Prrrt, prrt, prt...
«Hansi» og kompisen dytter den utfor bakken, og da – endelig, stiger eksosen til værs.
Prt, prt, prt, prrrr...
Rakkerungene cruiser bortover den smale vestlandsveien med frihet i lokkene, men uten hjelm og førerkort. De vet ikke at politiet venter i enden av veien.
NÅR JEG GÅR UTE PÅ GATEN, ser jeg at folk veksler blikk og hvisker. Jeg tror de tenker «oi, det der er jo skikkelig rart» eller «Gud, så teit» og sånt. Jeg tror det går noen rykter. Det er litt skummelt.
Moren min sier at for hver negative kommentar jeg får, trenger jeg ti positive for å veie opp. Da kan du tenke deg hvor lang tid det tar for meg å bli bra, for jeg har blitt mobbet helt siden barneskolen. Jeg har tenkt at jeg ikke fortjener noe godt og at jeg alltid er i veien – selv på fødselsdagen min. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse. Da jeg var 14 år gammel, ble jeg innlagt på sykehus for første gang. Jeg døde nesten den sommeren.
Det er skummelt å tenke på at jeg skal bli voksen. Da skal jeg liksom betale regninger, ta vare på meg selv og bo i mitt eget hus. Jeg vil ikke forlate barndommen. Jeg vil ta vare på den – og et sted blant dem som veksler blikk og hvisker, er det alltid noen som lyser opp fordi jeg er en liten regnbue i den grå hverdagen.
Når jeg ser det, føler jeg at jeg likevel har klart noe.
JAN OLAF RYGGER MOT DØRA med pistolen i hånda, river opp døren, snur seg og løper. Ett ran i går. Et ran i dag. I posen ligger mer enn 150 000 kroner.
Han husker bare glattcella, en lege og en sprøyte valium. Noen dager i forveien hadde han kjøpt 1000 tabletter blå valium. Da han kjente beredskapspolitiets våpen mot hodet, hadde han bare 100 igjen. Men i retten så han alt: våpnene, galskapen, frykten i ansiktene.
– Først da jeg så overvåkningsbildene, forsto jeg hvor fucked jeg var, at jeg satt der med pikken i postkassa. Men når folk spør hvorfor, da sier jeg: «Det er jævlig enkelt, jeg trengte pengene.»
Han pusher kroppen og ser på seg selv med svulmende muskler, sølvlenker og sammenbitte tenner. Skuldrene er tatovert med mannen med ljåen – og dråper av blod: begynnelsen på et portrett av hans egen skyggeside. Jan Olaf har fem dommer. I ransdommen står det at han mangler empati. Jan Olaf sier de tar feil.
Han sier at han bare gir faen.
HUN SER KJÆRESTEN BLI SKUTT I HODET og drept. Sekunder senere ser hun en politimann komme over bakketoppen. Tiden står stille mens hun ser ham inn i øynene. Så løfter han geværet.
«Lure på om du finns der ute no. Send dæ mine tanka, kjeinne du dæm da. Send mæ et hint, så ska du få.»
Renate sitter på en pianokrakk og spiller Kaizers. Tangentene er en tidsmaskin. Snart lener hun seg tilbake og lar armene henge. Hun ser opp på veggen. På bildet av ham. Og minneordene fra begravelsen.
HAN FORTELLER SIN HISTOIRE ved middagsbordet. Den handler om å reise gjennom Europa sammen med en liten gutt som hadde mistet faren sin. De bodde i skur, i fengsler og leirer, på gaten i land de aldri hadde hørt om. Men de fant guttens far.
Farhad reiste videre mot nord og ventet på dem som hadde spart et helt liv for å sende av gårde sin eneste sønn.
«To barn smiler. Ett fordi matteprøven gikk lett. Ett fordi det er mett.»
«To barn løper. Ett fordi timen er slutt, ett fordi det er redd for å bli skutt.»
Farhad skriver stil om fattig og rik. Søsteren har servert ham middag på gulvet, vasket opp og lagt seg på soverommet sitt. Familien har to. Farhad har stua. Den er for liten for fire. Nå er den tom og føles stor. Mamma og pappa er borte i kveld. Men de er her nesten alltid, for de har lite å ta seg til.
Drømmen de satset livet på, er en toroms på Sørlandet og et papir stemplet «avslag».
DETTE ER EN SMAKEBIT av «Fra ungdommen», et dokumentarprosjekt som begynte høsten 2011. Med støtte fra Fritt Ord og Kulturrådet har vi gjennom bilder, film og tekst portrettert 35 ungdomsmiljøer fordelt på seks lokalsamfunn spredt over hele landet:
Så; hvem er de, egentlig?
De er bortskjemte, entusiastiske, stillesittende, naive, travle, gammeldagse og nedbrutte. De er barnevernsbarn og fotballproffer, alenemødre, musikere og kriminelle. De er populære, ensomme, selvsikre, engstelige og drømmende. De er alt. De har hvert sitt utgangspunkt, hver sine utfordringer, hvert sitt mål. Men sammen er de en generasjon – og et mangfold du ikke finner uten å lete.
Vi har lett - og vi har funnet. Nå skal vi vise dem frem, til hverandre og alle dere andre. Og vi skal formidle ytring mellom dem. Det skal vi gjøre fordi vi tror at aksept og åpenhet kommer gjennom forståelse av miljøer og mennesker som er ulike oss selv.
Lite er viktigere enn det.
Selv om det er viktig å fortelle historier, også.
Og det er jo til syvende og sist dèt “Fra ungdommen” er.
Historier.